Lysakerelva, midtsommeren 2009: En ettåring ble lørdag ettermiddag båret på gullstol til elvebredden og langsomt senket ned i det relativt varme elvevannet.
Etter et kortvarig ramaskrik ble det plasket, først nølende og deretter svært bestemt. Sprut stod, ringer spredte seg i vannoverflaten. Klukklatter steg opp mellom trærne.
Siste skrik fra babysvømming: Lilli svømmer ikke som en fisk. Lilli svømmer som en frosk. Flapp, flapp, ruuhbit.. ruuhbit…
I dag “stupte” Lilli fra kanten av bassenget. Men til forskjell fra en frosk, som hoppetihoppestuper, har Lilli en litt mer avslappet stupestil. Først synger pappa og en gjeng mammaer en kort sang (Lille trille på en hylle faller ned på 1-2-3), så slipper pappa Lillis hender, hvorpå Lilli tipper sakte fremover, rett i ryggen og med armene i været til det sammensnurpete fjeset og magen treffer vannet med et middels “spliff”. Deretter synker Lilli som en mine.
Det er vanskelig å vite sikkert hva Lilli tenker under vann, men når hun løftes til overflaten igjen ser hun alltid en smule overrasket ut, med øyne som ser ut til å rope “Hva svarte?! Følg med, fattern! Sår’ukke at jeg falt uti?!”
Når hun har fått klort seg trygt fast til kanten av bassenget, kommenterer hun ofte sin fars overstadige ros med noen kraftige host og litt splutting.
Etter en kort hvil er det opp på kanten igjen. Pussig nok er da smilet alltid tilbake og verden er et rosebed.
Og så synger pappa den fine sangen igjen. Yay!
Siste fra Pappas blogg
Abonner via E-post